Pointing pairs (pekende par) er den første teknikken som får 2 enheter til å snakke sammen, og de fjerner kandidater som ingen skanning av én enkelt enhet noen gang ville berørt. Ideen er enkel: hvis et siffer er fanget i én linje inne i en boks, er det forbudt i resten av linjen.
Ta en boks og et siffer som fortsatt mangler i den. Se på hver rute i boksen der sifferet fortsatt er en kandidat. Hvis alle ligger i samme rad, havner sifferet i den raden uansett hvilken rute som til slutt tar det. Boksen må ha sifferet et sted, så radens andel av sifferet er brukt opp inne i boksen, og sifferet kan slettes fra radens ruter i de to andre boksene.
2 slike ruter gir et pointing pair, 3 gir en pointing triple, og logikken er identisk. Det samme gjelder kolonner.
| Pointing pair | Boks-linje-reduksjon | |
|---|---|---|
| Sifferet er begrenset til | én linje inne i en boks | én boks inne i en linje |
| Du stryker fra | resten av raden eller kolonnen | resten av boksen |
| Retning | boksen peker utover langs linjen | linjen reduserer boksen |
| Ruter som ryddes | opptil 6, i 2 andre bokser | opptil 6, i samme boks |
Begge kalles låste kandidater, og det lønner seg å lære dem som et par fordi du skanner etter dem i motsatte retninger.
Følg 1-erne i boks 6.
Boks 6 trenger en 1, og de eneste rutene som er igjen for den, er D7 og D8, begge i rad D. Så 1-eren i rad D bor i boks 6, og D4 og D5 i boks 5 mister sin 1.
De 2 rutene trenger ikke ligge ved siden av hverandre, og de kan ha mange andre kandidater. Det eneste som betyr noe, er at ingen tredje rute i boksen kan ta en 1.
Pointing pairs begynner å bety noe rundt middels klassisk sudoku og er uunnværlige fra vanskelig nivå og oppover, både i klassisk og killer. De er også den mentale vanen bak de fleste avanserte mønstre: finn hvor et siffer ikke kan stå, så forteller brettet deg resten.